I går var jeg på siden barnimagen.no, da kom jeg over ett vakkert dikt som mannen til en dame der inne hadde skrevet. Det var så vakkert, og jeg skulle lese det til mannen min, men måtte bare gi opp. Stemmen sprakk, og tårene trillet, og like etter var jeg i stortutinga. Ja, sånn er det! Det er ikke mer som skal til når man er stortjukk og superhormonell. Jeg vet ikke helt hvem jeg skal kreditere for dette, men håper det er i orden at jeg deler det med dere her:
To små hjerter som banker i kor
De bor ennå inni magen til mor
To små babyer, som ligger så nær
Vi vet ikke enda, lurer på hvem de er?
De vokser sammen og danner et bånd
Kanskje de ligger i magen hånd i hånd?
Kanskje kan de høre den andre le?
Vi vet ikke enda, vi får vente å se
De er knyttet til hverandre med usynlige lenker
Kanskje kan de høre hva den andre tenker?
Får de store blå øyne eller noen brune små?
Vi vet ikke enda, alt er så hemmelig nå.
De får 20 små fingrer og 20 små tær,
Kanskje de skal ha på helt like klær?
Vil de hjelpe og beskytte sin neste?
Vi vet ikke enda, vi får håpe det beste
Fire små øyner som skal åpne seg snart,
Kanskje blir det skummelt og litt rart?
Kanskje skal de leke sammen og kose seg
Vi vet ikke enda, om de skal gå den samme vei
To små hjerter som banker i kor
De er på vei ut i verden til far og mor
To små babyer som som ligger så nær
Nå vet vi endelig, hvem de to tvillingene er.