Hormonell og lettrørt

I går var jeg på siden barnimagen.no, da kom jeg over ett vakkert dikt som mannen til en dame der inne hadde skrevet. Det var så vakkert, og jeg skulle lese det til mannen min, men måtte bare gi opp. Stemmen sprakk, og tårene trillet, og like etter var jeg i stortutinga. Ja, sånn er det! Det er ikke mer som skal til når man er stortjukk og superhormonell. Jeg vet ikke helt hvem jeg skal kreditere for dette, men håper det er i orden at jeg deler det med dere her:

To små hjerter som banker i kor

De bor ennå inni magen til mor

To små babyer, som ligger så nær

Vi vet ikke enda, lurer på hvem de er?

De vokser sammen og danner et bånd

Kanskje de ligger i magen hånd i hånd?

Kanskje kan de høre den andre le?

Vi vet ikke enda, vi får vente å se

De er knyttet til hverandre med usynlige lenker

Kanskje kan de høre hva den andre tenker?

Får de store blå øyne eller noen brune små?

Vi vet ikke enda, alt er så hemmelig nå.

De får 20 små fingrer og 20 små tær,

Kanskje de skal ha på helt like klær?

Vil de hjelpe og beskytte sin neste?

Vi vet ikke enda, vi får håpe det beste

Fire små øyner som skal åpne seg snart,

Kanskje blir det skummelt og litt rart?

Kanskje skal de leke sammen og kose seg

Vi vet ikke enda, om de skal gå den samme vei

To små hjerter som banker i kor

De er på vei ut i verden til far og mor

To små babyer som som ligger så nær

Nå vet vi endelig, hvem de to tvillingene er.