Ville ikke byttet...

Livet mitt er for tiden hektisk og temmelig slitsomt nå som jeg er alene (pappan i nordsjøen) med 3 barn under skolealder. Jeg kan til tider kjenne stressutslettet krype over kroppen, piping i ørene etter barneskrik, og riving i nesen etter dagens fjerde bærsjebleie. Men ville jeg byttet? Nei, ikke for alt i hele verden. Det var dette jeg ønsket, og som jeg ba om så lenge. Javist, hender det jeg klager min "nød", men lengst inne kjenner jeg at dette, det var dette, jeg ønsket. Tre søte småbarn!!! Man kan ikke be om mer.

Jeg blir sliten - ja vel. Jeg blir frustrert, javel. Jeg blir også nokså sint innimellom, men når kvelden er kommet, og jeg får roet meg litt, og går inn å ser til de tre, som sover så trygt og godt i sengene sine, blir jeg fylt av kjærlighet og stolthet, og vet med meg selv at denne tiden må jeg ta vare på, selv om det kan være vanskelig i det tøffeste hverdagsstresset.

Er vist litt i det emosjonelle hjørnet i dag, og vil dele med dere teksten til en sang som er så fin, og som passer så godt for meg i disse dager:

HVERDAG
Louis Jacoby (Cd 1996)

Når en morragretten unge
slår seg vrang og rekker tunge
og nekter å ta klær og støvler på.
Når melkeglasset veltes
og geitostmaten eltes
mellom fingre som er klønete og små.

Refr.
Så husk at denne dag må du ta vare på,
den forsvinner mellom fingra dine nå.
En gang vil du savne slitet,
da er det for sent å vite
det er du som gjør din dag og tinning grå.

Når skrikinga og skrålet
blir litt mer enn du kan tåle,
og du kjefter på en glede og en lek.
Når du har glemt å leve
midt i hverdagen og strevet,
og tålmodigheten din har satt sin strek...

Så husk....osv.

(Du er)kysten som de engang seiler fra.
Si meg hvem er stor og hvem er liten da
når fremtidshavet ligger som et speil,
så blås din medvind inn i deres seil.
Når lørda'n blir til sønda',
du ber en stille bønn da
om at unga ikke våkner klokka fem.
Men Vårherre kan'ke love
at du skal kunne sove
når to små kommer inn med morraklem.

Så husk....osv.